Real Mad Honey henterMad Honey bare råvarer fra Himalaya – vi investerer også i menneskene som gjør denne tradisjonen mulig.

I Himalaya forsvinner tradisjonene ikke fordi folk glemmer dem – de forsvinner fordi folk ikke har råd til å bli boende.

Når lokal arbeidskraft betaler for lite, blir familier tvunget til å sende folk til byene eller til utlandet for å tjene penger. Slik blir landsbyene langsomt tømt for neste generasjon – og når de unge drar, forsvinner også kunnskapen med dem. Dette gjelder spesielt for Nepal.

Mange ender opp med å ta fysisk krevende, lavtlønnede jobber i utlandet, ofte under dårlige forhold, rett og slett fordi det er begrensede økonomiske alternativer hjemme. Det er sjelden et valg – det er press.

Vi motvirker det med noe real: lønn over gjennomsnittet og jevnlig arbeid.

Ved å betale jegere og lokale partnere en rettferdig lønn som ligger over medianen, gjør vi det økonomisk fornuftig å bli i lokalsamfunnet – ikke bare romantisk.

Hva det betyr i praksis:

• Mindre migrasjon for å overleve: Folk trenger ikke å flytte bare for å tjene til livets opphold.
• Mer stabilitet gjennom hele året: Inntekten er ikke et engangstilfelle – den støtter familier gjennom alle årstider.
• Ferdighetene blir værende i landsbyen: de eldre kan videreføre håndverket fordi neste generasjon fortsatt er der.
• Pengene sirkulerer lokalt: høyere lønninger støtter samfunnet som helhet – verktøy, transport, mat, lokale bedrifter.

Dette er ikke «høsting». Det er arbeid på en klippe.

Tradisjonell honningjakt i Himalaya er farlig av natur – bratte stup, ustabile bergarter, uforutsigbart vær og timer i luften, hengende i tau. Tidligere brukte jegerne ofte håndlagde tau, uten verneklær, seler eller real . Hver sesong medførte real .

For oss betyr støtte til lokale samfunn også én ting som ikke kan forhandles: å øke sikkerheten for jegere.

Det vi tilbyr hver sesong:

• Pålitelige tau (ikke improviserte, håndtvinnede alternativer)
• Sikkerhetsseler
• Verneklær / verneutstyr
• Grunnleggende utstyrsoppgraderinger som reduserer unødvendig risiko

Derfor forsyner vi jegerne med moderne sikkerhetsutstyr før hver jaktsesong starter, slik at de ikke blir tvunget til å velge mellom tradisjon og overlevelse.

En stor frykt folk har er: «Ødelegger dere klippene? Utrydder dere biene?»
Det er et rimelig spørsmål, for i de fleste bransjer betyr «større etterspørsel» vanligvis «mer utvinning».

Men honningjakt i Himalaya fungerer ikke slik.

Disse lokalsamfunnene ser ikke skogen som en ressurs å utnytte — de ser den som sitt hjem, sin arv og sitt åndelige grunnlag. Hele deres livsgrunnlag avhenger av at økosystemet holdes intakt. Hvis biene forsvinner, forsvinner alt.

Så utgangspunktet er allerede harmoni. Og i tillegg jobber vi aktivt med dem for å sikre at det forblir slik.

Hvordan dette ser ut i praksis:

• Vi «stripper» ikke en bikube.
  Jegere tar ikke alt. En del blir igjen slik at kolonien kan komme seg og fortsette å produsere. Målet er ikke maksimal avkastning i dag – det er å komme tilbake neste sesong og sesongen etter det.
• Høsting er sesongbasert — og vi følger det.
  Denne honningen høstes kun i bestemte høstperioder. Utenfor denne perioden høster vi ganske enkelt ikke, fordi det er da biene trenger stabilitet for å gjenoppbygge og opprettholde kolonien.
• Vi øker ikke volumet ved å tvinge frem flere jakter.
  Hvis tilbudet er lavt, er tilbudet lavt. Vi presser ikke på for ekstra turer, vi presser ikke jegerne til å ta mer, og vi «utligner ikke forskjellen» ved å overhøste. Det er nettopp derfor Mad Honey begrenset – naturen bestemmer taket.
• Vi samarbeider med de samme lokale gruppene – ikke tilfeldige nye team.
  For å unngå volumpress, kjøper vi inn gjennom pålitelige lokale partnere som kjenner området og reglene. Vi jakter ikke på skala ved å stadig hente inn nye høstere eller åpne aggressive nye innsamlingssoner.
• Vi holder det sporbar og konsistent.
  Fordi vi ikke kjøper fra anonyme mellomledd, kan vi holde prosessen konsistent: hvor det kommer fra, hvem det kommer fra og hvordan det høstes — noe som gjør bærekraftige praksiser gjennomførbare, ikke bare «lovede».
  
  Denne respekten er dypt forankret i kulturen.
  Mange jegere følger åndelige overbevisninger og ritualer som forsterker respekten: en tankegang om å be om tillatelse, bevege seg forsiktig og behandle biene og klippene som noe man ikke dominerer – man samarbeider med. Enten man kaller det åndelighet, tradisjon eller ganske enkelt visdom, er resultatet det samme.