Kilden til Mad Honey i Nepal

Real Mad Honey henter ikke bare honningen fra Himalaya – vi investerer i menneskene som gjør denne tradisjonen mulig.

I Himalaya forsvinner ikke tradisjonene fordi folk glemmer dem – de forsvinner fordi folk ikke har råd til å bli.

Når lokale jobber gir for lav lønn, blir familier tvunget til å sende folk til byene eller til utlandet for å skaffe inntekt. Slik tømmes landsbyene gradvis for den neste generasjonen – og når de unge drar, forsvinner kunnskapen sammen med dem. Dette gjelder spesielt for Nepal.

Mange ender opp med å ta fysisk krevende, lavtlønnede jobber i utlandet, ofte under dårlige forhold, rett og slett fordi det finnes begrensede økonomiske alternativer hjemme. Det er sjelden et valg – det er press.

Vi motvirker det med noe ekte: lønn over gjennomsnittet og stabilt arbeid.

Ved å betale jegere og lokale samarbeidspartnere en rettferdig lønn som ligger over medianen, gjør vi det til et økonomisk klokt valg å bli i lokalsamfunnet – ikke et romantisk valg.

Hva dette innebærer i praksis:

• Mindre «flytting for å overleve»: folk trenger ikke å flytte bare for å tjene til livets opphold.
• Mer stabilitet gjennom hele året: Inntekten er ikke et engangsmoment – den forsørger familier gjennom alle årstider.
• Ferdighetene forblir i landsbyen: de eldre kan videreføre håndverket fordi neste generasjon fortsatt er der.
• Pengene sirkulerer lokalt: høyere lønninger støtter lokalsamfunnet – verktøy, transport, mat, lokale bedrifter.

Dette er ikke «høsting». Det er arbeid på klippene.

Tradisjonell honningjakt i Himalaya er farlig av natur – bratte stup, ustabilt fjell, uforutsigbart vær og timer hengende i tau. Tidligere stolte jegerne ofte på håndlagde tau, uten verneklær, uten seler og uten egentlig sikkerhetsutstyr. Hver sesong medførte reell risiko.

For oss innebærer støtte til lokale samfunn også én ufravikelig forutsetning: å ivareta jegernes sikkerhet.

Det vi tilbyr hver sesong:

• Pålitelige tau (ikke improviserte, håndvridde alternativer)
• Sikkerhetsseler
• Verneklær / utstyr
• Oppgraderinger av grunnleggende utstyr som reduserer unødvendig risiko

Derfor forsyner vi jegerne med moderne sikkerhetsutstyr før hver jaktsesong starter – slik at de ikke blir tvunget til å velge mellom tradisjon og overlevelse.

En stor frykt folk har er: «Ødelegger dere klippene? Utrydder dere biene?»
Et berettiget spørsmål – for i de fleste bransjer betyr «større etterspørsel» vanligvis «mer utvinning».

Men honningjakt i Himalaya fungerer ikke slik.

Disse lokalsamfunnene ser ikke skogen som en ressurs å utnytte – de ser den som sitt hjem, sin arv og sin åndelige grunn. Hele deres levebrød avhenger av at økosystemet holdes intakt. Hvis biene forsvinner, forsvinner alt.

Så utgangspunktet er allerede harmoni. Og i tillegg til det samarbeider vi aktivt med dem for å sikre at det forblir slik.

Slik ser dette ut i praksis:

• Vi «tømmer» ikke en bikube.
  Jegere tar ikke alt. En del blir igjen slik at kolonien kan komme seg og fortsette å produsere. Målet er ikke maksimalt utbytte i dag – det er å komme tilbake neste sesong og sesongen etter det.
• Innhøstingen er sesongbasert – og det følger vi.
  Denne honningen høstes kun i bestemte høstperioder. Utenfor denne perioden høster vi ganske enkelt ikke, fordi det er da biene trenger stabilitet for å gjenoppbygge og opprettholde kolonien.
• Vi øker ikke volumet ved å tvinge frem flere innsamlingsturer.
  Hvis tilgangen er lav, er den lav. Vi presser ikke på for ekstra turer, vi presser ikke innsamlerne til å ta mer, og vi «utligner ikke forskjellen» ved å høste for mye. Det er nettopp derfor Mad Honey forblir begrenset – naturen bestemmer taket.
• Vi samarbeider med de samme lokale gruppene – ikke tilfeldige nye team.
  For å unngå press om volum, henter vi inn varene gjennom pålitelige lokale partnere som kjenner området og reglene. Vi jakter ikke på større volum ved å stadig hente inn nye høstere eller åpne opp nye, aggressive innsamlingsområder.
• Vi sørger for sporbarhet og konsistens.
  Fordi vi ikke kjøper fra anonyme mellomledd, kan vi holde prosessen konsistent: hvor den hentes fra, hvem den kommer fra og hvordan den høstes — noe som gjør bærekraftige praksiser håndhevbare, ikke bare «lovet».
  
  Denne respekten er dypt forankret i kulturen.
  Mange jegere følger åndelige overbevisninger og ritualer som forsterker respekten: en tankegang om å be om tillatelse, bevege seg forsiktig og behandle biene og klippene som noe man ikke dominerer – men samarbeider med. Enten man kaller det åndelighet, tradisjon eller ganske enkelt visdom, er resultatet det samme.